Publisher's Synopsis
Avdeling x var en ny spesialgruppe underlagt Europol med hovedsete i Stockholm. Peleus var tidligere akademiker som hadde gått lei teori, og hadde for ti år siden tatt en politiutdannelse. Thetis var den første muslimske politijuristen som var i aktiv operativ tjeneste i Sverige. Avdeling x i Stockholm bestod av seks sentrale medlemmer. De fire andre var Hans Meyer, Chiron, Balius og Zanthos. Hans Meyer hadde ikke gitt livstegn fra seg på to dager. De hadde søkt hjemme i leiligheten på Søder i Stockholm, men uten resultat. Det var derfor de nå befant seg i hans sommerhus utenfor Järna, sør for Stockholm. Det var som om en orkan hadde slått ned i den lille hytten. Balius, gruppens "sporhund", gikk rundt og ropte på hunden til Hans, en sjæfer på fire år med navn Tirs. Balius fant Tirs like bortenfor skuret. Den lå helt stille med åpne øyne og stirret fremfor seg, uten tegn til å verken å kunne eller ville røre seg. - Jeg kjører den inn til dyrehospitalet i Södertälje og ser hva de kan gjøre, sa Balius til de andre. Peleus og Thetis satte seg i bilen, en blå Volvo, og kjørte fra Järna i retning Södertälje. Da de passerte sentrum av Gnästa svingte Peleus inn på den gamle brannstasjonen, som nå var blitt et internasjonalt kunstsenter for palestinske kunstnere i eksil. Signe Johannessen var den som utad representerte sentret, men det var organisert som en egen stiftelse. - Hva skal du her, spurte Thetis. - Jeg vil inn og se på en skulptur jeg liker. - Hvem gidder å se på noe jernskrot som har fått form og retning? - Jeg, flirte Peleus. - Sannheten er vel at du er interessert i hun som har utformet skrotet, ikke kunstverket, lo Thetis. - Å, du vet det er deg jeg alltid har håper på, flirte Peleus. - Ja det skal du få meg til å tro. Thetis så Peleus gå inn gjennom døren til venstre i den gamle brannstasjonen. Han hadde ikke forandret seg så mye på de fem årene de hadde arbeidet sammen. Latteren og smilet, midt oppe i en mulig kriminalsak, var typisk for Peleus. Verden er syk; vi må le det syke friskt, pleide han å si. Hvis vi skal ta på oss gravalvoret for hver tragedie vi har å gjøre med, får vi heller søke inn på presteseminaret, var et av hans yndlingsuttrykk. Hvordan kunne en person som var erklært anarkist jobbe i politiet? Det forstod aldri Thetis. Hun forstod ikke hvorfor myndighetene tillot ham å få kjennskap til de innerste hemmelighetene i jakten på kriminelle, eller hvorfor en anarkist kunne jobbe i politiet. Men, tenkte hun, det var en av hemmelighetene med Peleus, han var mest der man ikke så ham. Der kom han ut. Han pratet med en kvinne i tredveårene, en rødhåret høy kvinne. De lo og hilste, som om en handel var avgjort. Kjøpte du noe? - Ja, en rødmalt jernfigur, svarte Peleus. - Hva skal du med den? - Sette den i havet på et skjær utenfor hytta slik at jeg har noe å se på når jeg våkner. - Var den dyr? - Ja. - Kunne du ikke brukt pengene bedre? - Nei.
